Igår seilte vi ordentlig shorthanded. To glade amatører (i tillegg til skipper) borget muligens ikke for et fantastisk resultat, men der tok vi visst feil. Ordentlig feil.

Med såpass lite mannskap (Morten, Roy-Roger og SvenO) gikk vi litt konservativt ut fra start med en 3’er, og det blåste vel rett rundt 9 knop, opp mot 10. Vi hadde vel kanskje klart en 1’er også;
men gjort er gjort osv. Vi valgte dessuten tilslutt bane 9, etter en lett forvirret oppførsel fra skjæret. Stakkaren som var utskremt medarbeider fra BSF slet hardt med
å skille på 9 og 10, og klarte tilogmed å få til en tilbakekalling på flåten. Jaja. Han hadde det sikkert morsomt. Kanal 72 på VHFen hørtes et øyeblikk ut som om den
var invadert av sjøens svar på Gordon Ramsey, men det gikk visst bra til slutt.

Vi fikk en god start, men havnet i fisen fra Andante (mener jeg å huske) opp mot første merke, og det tok sin tid å bygge opp farten igjen. Rundingen gikk derimot bra,
og idet vi heiste spinnakeren økte vinden til 16-17 knop omtrent øyeblikkelig og holdt seg på jevne 18-19 inn mot mållinjen. Denne gangen fikk vi ordentlig trøkk i båten
med spinnaker også, og vi dro foran både Zikk Zakk, og Al Capone i mål.

Det naturlige spørsmålet man naturligvis må stille seg med så gode resultater og med så lite mannskap er: Er de andre i mannskapet egentlig gode nok?

Etter en hard men meget lærerrik treningsøkt igår er det stadig flere ting av de svært mange tingene man alltid må huske på som sitter litt bedre. Og når ting sitter litt bedre blir det mindre roping, høyere boat speed, og enda morsommere å seile. Dette går rette veien.

Vinden gav seg dessverre allerede ved 20-tiden, men det var en gøyal kveld. Og jommen fikk vi fisket opp vinsjehåndtaket også. Jeg innser at jeg har mye å lære av min navnebror Høiby hva gjelder å holde på ting. Det være seg vinsjehåndtak. Eller ølflasker.  🙂