Jeg vet ikke hva jeg skal kalle det. Men det som er helt sikkert er at når du lærer noe, og har enorm progresjon i læringen, da er det lett å glippe noe på veien.

I en gruppeopplæring som i en seilbåt kan grunnene være mange. En gang kan det være at en rett og slett ikke var om bord den dagen, en annen gang får man det ikke med seg. Eller man glemmer det. Kanskje det også er nyanser man ikke har tenkt på. Eller ikke forstår omfanget av det man er satt til å gjøre.  Eller man tror man kan noe uten å kunne det eller man kan det, men tror man ikke kan.

Ofte er det slik med idrettsutøvere at man opplever stagnasjon, kanskje i lengre perioder uten å vite hvorfor. Før det løsner og videre progresjon kommer kan det ta lang tid. Jeg tror mye av grunnen er at man rett og slett ikke har lært det man skal på veien godt nok, og derfor ender opp med stagnasjon.

Vi har utvilsomt hatt en enorm og rask utvikling om bord i Betty Boop, og jeg er ikke fremmed for tanken på at vi rett og slett ikke er så gode som resultatene viser. Eller for å si det sånn; det er vi ikke.  Vi seiler fortest av alle når vi får det til. Vi har den beste taktikken når vi får det til. Vi har den beste båttrimmen når vi får det til. Vi har den beste samhandlingen når vi får det til.  Det er bare for ofte og for frustrerende når vi ikke får det til. Har vi ro i båten og kan seile vårt eget løp, ja da seiler vi best. Men såfort vi kommer inn i feltet, da tårner det på med feil og problemer.

Vi må ta noen skritt tilbake og se oss godt omkring før vi går videre. For å være helt sikre, velger jeg å gå «back to basic». Nå skal alt læres på nytt. Fordelen er at 95 % av dette blir oppfrisking, mens 5 % blir noe «nytt». Det betyr at vi kan lære opp i superspeed, uten å gå de tunge og langdryge veiene som ofte må til. Utfordringen er at man tar for gitt at alle vet, slik at man hopper over eller dropper noen av trappetrinnene. Det skal vi ikke. Vi skal gå trappa helt på nytt. Hele veien.  Og når vi kommer dit vi er nå, er vi allerede mye bedre enn vi er i dag.